Reidun Signora Westgård, født Sivertsen mor til Karin, Dag og Bente mormor til Monica og Vibeke farmor til Marius oldemor til Ida Marie, Birk, Matilde og Syver tippoldemor til Signe

Forskjellige artikler / historier fra Lademoen i Trondheim
der familien bodde i i Biskop Darres gate 6:

Arbeider-Avisa, 10. juli 1976:

En av "de gamle dage" på Lademoen
Det må ha hvilt en kosmopolitisk atmosfære over Lademoen for nitti år siden, iblandet en uhyggesstank, skal vi dømme etter avisinserat fra den tid. Her samles alle slags utskudd av mennesker der i mørket gjør folk fortred, skrev en innsender, og en annen: Positivspillere av begge kjønn, taskenspillere og kunstnere, snart sagt fra alle verdens kanter, tar her opphold. Taskenspillere og kunstnere? Jojo, sammenstillingen kunne vel ofte ha sin gyldighet den gang også. Men det var dette med positivspillere, det lyder, underforstått, som om det var lastefullt å være positivspiller? Vi tror ikke Lademoens beboere anså positivspillere for å være utskudd og lastefulle, hverken i egenskap av positivspillere eller som samfunnsindivider. Vi anta at folk der satte stor pris på å få besøk av en slik, de hadde ikke så mange lyspunkt i sin tilværelse og kunne ha behov for musikalsk oppmuntring. For ikke å snakke om barna!
Når positivspilleren en vårens ettermiddag ruslet inn i en gårdsplass, hadde han et haleheng av unger etter seg. Der stilte han seg opp med positivet. Det hadde ornamenterte blanke beslag, og det kunne være særdeles fint dekorert, avbildninger av engler med utslåtte vinger og hår, og rødmussede eplekinn, eller det var pene landskap med rosa kyr og hvitkledde damer med lang hyrdestav - "akkurat sånne stava som dæm hadde hyrdan utafor Betlehem om julkveill'n!" - Og så orgelljomet positivet, og det var som det på forunderlig vis likesom omskapte alt sammen her inne i gårdsrummet. Det som ellers hadde fattigdomstristheten over seg, fortontes så merkverdig vakkert. Og, hadde en av gårdens småjenter i et krakilsk øyeblikk tidligere sagt til en lekevenninne at "du får itj lov te å verre mer i vårres gål, du, nei", så ble truselen glemt i denne eventyrstemningens stund. Forresten, om hun gjentok den, kunne hun risikere å få det kastet tilbake at "du ska itj få lov te å værra i gål'n vårres, du heiller da, nei! når positivmain'n kjem i vårres gål".
All skjærmyssel var borte, nå da positivet lirte av seg valser og polkaer og reinlendere, veitjongan danset hoppsasa med hverandre, mens gutongan sto noe tilbaketrukket, og karslig forbeholden og nedlot seg bare iblant til litt anerkjennende uttalelser: Det va itj så aillerværst fart over dein mellodien der, nei.
Å nei sann, det var vel ikke fritt for at madammene, som gjorde seg liksom et ærende ut i gårdplassen, kjente det krible i føttene og også fikk lyst til å ta seg en svingom? Helst sto de nå der og bare lyttet og nynnet smått med i positivets melodonter - for om ikke positivet kunne gjengi visens ord, så hadde man den i seg. De var så gammelkjente for dem. Det var taterjentens vise, om da hun tok avskjed med sin burobeng-kjæreste, storbondesønnen, som på hennes skjerf bandt en knute. Og hvem skulle løse den der ute, hvor vi drager hen i kveld? Når det lysner er vi langt herfra, monn du har mig i tankene enda? Kanskje har du alt en annen på ditt fang, glemmer mig som satt der før så mang en gang. Men i mine tanker er du alltid nær, ja, hver kveld og om aftenen især - aldri noen mer hvisker ømt farvel i den sene sommerkveld.
Å, de kunne hver strofe av ordene i den og andre sorgtunge viser, som positivlåten kalte fram i minnet, det var sjømannens adjø og farvel for siste gang til sin pige, hvis kind var som purpur rød og mund så sukkersød: Hver gang jeg dine øyne ser, hver blodsdråp i mig rør! Kom, pige, følg mig ned til strand, der skal du skålen få, gi mig din høyre hånd derpå. Adjø! Nu skibet seiler ut fra strand, farvel for siste gang.
Det klingret i myntbøssen positivspilleren hadde satt ned ved siden av seg, ikke just av så store penger, en småskilling fra en og annen som så seg råd til det. Og positivet orglet i vei melodien til visen hans Gjest Bårdsen, han som stjal fra de rike og ga til de fattige, og en sa til de nærmeststående at "vi kuinn'a sainnelig ha ønska å hatt en sånn mestertyv i samfuinne vårres i dag også, ja!" Så mange kjente kjære viser positivmelodiene ruller fram av minnet! Om svegen kjærlighed og alperosen og en lilje udi dalen og om han Hjalmar som satt med sin Hulda på blomsterkledd bakke og kvad. Å ja, å ja, sa en gammel kone til sin nabo, æ husse da så godt fra min ongdoms vår da æ satt med min Jalmar på blomsterkledd bakke! Hun dyttet borti den annen: Ja, vi satt no itj akkurat å kvad, da, vi toan! Og hun lo minnerikt med tannløse gommer. Der hadde det engang vært en perlerad, og hennes kinn glatt og rundt. Nå var det magret og furet, og ryggen, den forhen svaie og smidige, så innbydende for en krummet mannsarm, den var bøyd, uopprettelig bøyd, og hendene skrukkete av arbeidsslit og giktkrøkete.
Ja, noen og hver drømte seg hen i det forgangne, minner fra svunnen ungdom kaltes fram fra positivet som tonte så vemodig vakkert i et armodslig gårdsrum… Positivspilleren tok drømmene med seg igjen i sin lirekasse og vandret videre på sin gledesspredervei i Lademoens fattigbebyggelse. Asbjørn Lund

Arbeider-Avisa, 24. juli 1976:

Lamofjæra - du skjønne attrådde
De usle rønner på Lademoen er sanne arnesteder for laster og forbrydelser. Det var de ord sorenskriveren i Strinda kom med om forholdene i Trondhjems østlige forstad omkring 1890. Jo, det fantes vel et og annet sådant her, som andre steder, og enkelte mindre bra mennesker, og så var man tilbøyelig til å skjære alle over en kam og gjøre Lademoen til et "lastens arnested". Hvorfor skulle da Trondhjem være så lysten på å få denne forstad med usle rønner innefor bygrensen? Nå, det var ikke akkurat bebyggelsen som fristet til innlemmelse i Trondhjem, men stranden som lå ved den. Ja, det lyder mer forståelig: Lamofjæra, denne fine badestranden. Men selv om den tilhørte Strinda kommune, sto det da ikke enhver fritt å få pladske der, også trondhjemmerne, ikke bare strindinger, innbefattet Lademoens beboere? Jo, men Trondhjem utholdt ikke tanken på at Strinda vedblivende skulle få briske seg med Lademoens storartede badestrand, byen ville ha den som sin eiendom, så man kunne briljere med den som en Trondhjems riviera!

Nå ja, når sant skal sies, så var det nok en annen grunn, ja, den eneste, til at man kastet grådige blikk på Lademoens uberørte strandf: Meråkerbanen var i sikte! På dens skinner, som symbolsk skulle binde unionsbrødrene fastere sammen, ville rullende hjul bringe ny velstand til vår by: Trondhjem skulle bli transitthavn for eksportvarer fra Mellem-Sverige, særlig trelast, Trondhjem ville bli en storby! Europas største treby! Men da måtte man ha en større havn, og forskjellige forslag ble drøftet. Det endte omsider med at man valgte stadsingeniør C. A. Dahls plan, man gikk i gang med en storstilt oppfylling som ble til det område folk flest i dag benevner som Brattøra (det egentlige Brattøra er strøket ved den gamle slaveribygning). Her skulle en ny jernbanestasjon bygges. I begynnelsen av 1880-årene var arbeidet med dette så godt som tilendebragt. Da hadde man så smått begynt med nok en oppfylling. Ved Bakkestranden. Et nytt Rosenborgbasseng. Nå måtte det vel bli rikelig med kaier og losseplasser og ikke påkrevet å foreta en ytterligere havneutbygging utover Lademoens strand? Nei, det aktetman heller ikke. Ikke foreløpig. Men ai - når man så for seg de enorme svenske tremasser fremtidens Meråkerbane ville føre med seg, kunne det saktens i en ikke altfor fjern fremtid bli nødvendig med et havneanlegg ved Lademoen også, og det var derfor maktpåliggende å få stranden der, helt til Ladebekkens utløp, lagt innenfor byens grenser. Og det snarest.

Det forholdt seg nemølig slik at inntil slutten av 1870-årene hadde Trondhjerm hatt retten til å beskatte varer som ble eksportert utenfor bygrensen, men den retten ville om kort tid bortfalle, som følge av en ventet lovbestemmelse. Kraft av den ville Strinda kunne erholde avgiftene på svenske eksportvarer som ble utskipet fra en Lademohavn. Skulle Trondhjem således bli snytt for de inntekter? Nei, det måtte ikke for noen pris skje! Lademoens lange riviera måtte legges inn under byen. Koste hva det ville. Og prisen Trondhjem ville komme til å betale var å ta til seg Lademoens fattigbebyggelse.

Ikke mer enn femten år efter at bygrensen av 1863 var blitt fastlagt, satte man seg fore å få den mer omfattende. I januar 1878 utpektes en komite som skulle ta seg av saken og den gjorde tilnærmelser mot Strinda, for å tilsnike seg den eftertraktede Lademostrand. Strinda viste seg særdeles imøtekommende. Den nedsatte sin komite og syntes mer enn villig til å gi fra seg Lamofjæra, inkludert Lademoens bebyggelse. Strinda så med glede frem til den dag da man ville bli kvitt den, med dens fattigfolk. De to kmiteer innledet samarbeide, kom i 1885 til enighet - og for å gjøre en lang historie kort: Fra 1. januar 1893 ble Øvre Rosenborg, Singsaker og Voldsminde trondhjemsk å kalle for. Ja, også Lademoen, ja!

Hva mente folk der til det å skulle slutte med å være strindinger og bli trondhjemmere? Å, for dem var det vel nokså likegyldig om de tilhørte Strinda eller Trondhjem. Bare de fikk ha sin Lademo-strand liggende slik den lå, fri for noenslags oppfylling lik Rosenborgbassenget, forskånet for kaier og losseplasser. Å, bliv i freden, kjære gamle Lamofjæra! Bliv i freden! De ble bønnhørt. Meråkerbanen bragte slett ikke med seg så storveies eksport, som man forventet. På mange opplagstomter fantes der ikke så meget som en flis svenskduftende trelast, der var ikke behov for flere opplagstomter og som følge av eksportsvikten lå en havneutbygging av Lademostranden langt, langt ut i det blå…

Lenge leve Meråkerbanen, kunne lamogutan hjertensglade rope! De fikk ha sin Lamofjæra i fred til ut i 1920-årene. Se, der lå den med sin herlige sandstrand, langgrundt og det mest storartede badested. Ja, i sannhet en riviera! Og som det duftet besnærende av saltsjø og tare og tang, saltsjø og tang! Og fra nytjærede båter til byfeskaran, som hadde sine båthus og naust ikke langt fra jernbanebroen, her ved Elfenbenskysten, som den ble kalt. Strandveiens huslå like ovenfor flomålet, så nær at når det var urolig høstvær og stortmflo, ble grisehusene i bakgårdene helt oversvømmet, og da ble det et svare strev, og artig for gutongan, å redde joleflesket til tørt land. Henimot vinterstid lot gamle Nidelv sitt strømmende vann mot Lamofjæra aller vennligst frtyse til is, den allerfineste skøytebane man kunne ønske seg - og når våren kom med isløsning, var det å drive den guttesport å jumpe fra flak til flak, mens veikjongan sto der aldeles henført av beundring over et mesterhopp.

Folksomt var her alltid av unger, vinter som sommer. Om sommeren, ja, vassende og plaskende og svømmende utover, og innover igjen, bygge seg en flåte og likesom være ute op det store hav: Seiler i sikte! Ja, et forlatt sjørøverskip! Det ble entret, et skrog av en gammel seilskute som var blitt slept hit ut og lå nå her avdanket i strandkanten og mintes den gang den med bugnende utspente seil stevnet stoltelig utigjennom Trondhjemsfjorden. Asbjørn Lund

Arbeider-Avisa, 19. mars 1982:

Arbeiderkolonien på Svart-La'mon
Mens betegnelsen "Ilsvikøra" er hevdvunnen, er betegnelsen om søsterområdet i Østbyen mer usikker. Mange kaller i dag området for "Reina", sannsynligvis på grunn av Reina idrettsplass som lå mellom området og Meråkerbanens trasé. Beboere som har tradisjon i området hevder bestemt at det er kun dette området som heter Lademoen ("La'mo'n"). Alt det som vi andre i dag kaller Lademoen, kaller de for Østbyen. "Svart-La'mo'n" er vel også en betegnelse mange bruker i området. Det er kanskje den beste betegnelsen vi kan bruke i dag, for navnet Reina har egentlig ingenting med den bestående trehusbebyggelsen å gjøre. "Kolonien" er også en betegnelse som er brukt på hele eller store deler av området. Det kommer av at tomtene som lå fra Sodemannsgate og frem til Aktiebryggeriet var skilt ut fra gårdparten "Kolonien", som igjen var utskilt fra Rydningen gård. Navnet Lademoen er også den eldste offisielle betegnelse på området, og inntil siste århundreskifte var dette trehusområdet den eneste samlede bebyggelse innafor hele det store området, som de fleste i dag kaller "Lademoen".

Strinda. Så å si all bebyggelse i området ble reist i løpet av 1870-åra. Området lå den gang i landkommunen Strinda, utafor Trondheim bys grenser. Inntril 1864 var det bare Midtbyen med forstedene Ila og Bakklandet som tilhørte Trondheim by. Men ved lov av 6. juni 1863 ble byens grenser kraftig utvidet. Årsaken var hovedsakelig at Strinda kommunes fattigvesen ikke lenger ville ha ansvaret for alle de "sosiale kasus" som soknet til Trondheim, men som hadde slått seg ned rett utafor bygrensa for å unnslippe byens strenge bygningslovgivning og andre lovbud.

Ingen bygningslovgivning. Avgjørende betydning for Lademoens utvikling fikk byens østlige grense. Her ble nemlig grenselinja lagt langs en bekk som ran t fra Innherredsveien, parallelt med nåværende Gregus gate og ut i fjorden. Trondheims bygningslov av 1869 ble straks gjort gjeldende for hele det nye byområdet. I denne loven var det bl. a. bestemt at det utafor bygrensa skulle være et byggebelte på om lag 50 meter der bygningsloven også var gjeldende. Denne bestemmelsen var gitt for å unngå forstadsbebyggelse helt innpå byens grenser. Men i flukt med denne byggelinja vokste så bebyggelsen på Lademoen fram. I Strinda fantes ingen bygningslovgivning, så her kunne enhver nærmest fritt bygge som han eller hun selv ville. Begrensningene var bare gitt av tilgangen på byggematerialer og den rådende bygningsteknologi og byggehåndverket. Slike forstadsbebyggelser som det vokste fram på Lademoen i 1870-åra utafor bygrensene, er for øvrig et typisk trekk som vi kjenner fra de fleste europeiske byer helt tilbake til middelalderen. Først ved en ny bygrenseutvidelse i 1893 ble Lademoen innlemmet i Trondheim by. Da ble den østlige bygrense lagt langs Ladebekken ute ved Ladehammeren.

Heftig debatt. Det var en heftig debatt som hadde foregått mellom Strindas og Trondheims kommunestyrer før grenseutvidelsen ble en realitet i 1864. Strinda ville opprinnelig ha en mye større del av sitt territorium lagt inn under byen, men fikk ikke medhold av de sentrale myndigheter. Til slutt sto striden om byggebeltets utstrekning. Strinda ville ha et 250 meter bredt byggebelte, mens Trondheim ville ha 1000 meters bredde. Departementet gikk i sin innstilling inn for et kompromiss med et byggebelte på 500 meters bredde! I den endelige loven sto det likevel ikke noe om byggebeltets utstrekning, så derfor ble bygningslovens bestemmelse om et 50 meter bredt byggebelte gjort gjeldende. I debatten i Stortinget om loven angående Trondheims utvidelse, uttalte Trondheimsrepresentanten K. Rygh bl. a. at "Hensikten med dette belte er jo å forhindre at der utenfor bygrensen skal danne seg en uregelmessig som er ildfarlig og helseskadelig. Men det tror jeg ikke man oppnår ved et belte som kun er 500 meter, således som her bestemmes, det er så langt omtrent som fra Stortinget til Universitetet. Et belte av den bredde vil ikke hindre at der igjen blir en sådan uheldig bebyggelse utenfor beltet som denne lov sikter å forebygge. Fordi nu strøket utenfor beltet ikke er bundet til bygningslovgivningen for byen, vil der alltid blir en smule billigere å bo der, og som følge derav vil mange klasser av befolkningen for hvilke denne strekning å gå ikke har så meget betydning drages derhen." Debatten om sentralt beliggende boligområder er altså ikke av ny dato! Som svar på Ryghs innlegg uttalte representanten Nærum at "Det kan være mulig at det på et enkelt sted eller på flere steder kan danne seg grupper med hus utenfor bygrensen som representanten for Trondhjem nevnte. Han anførte at de folk som særlig legger an på å bo utenfor, de skulle ikke legge så stor vekt på veien om de får litt lenger å gå. Men er det tilfelle, vil ikke 500 meter hjelpe heller. Har de gått så langt, går de nok 500 meter til." Det er mulig at det var på denne bakgrunn at bygningslovens bestemmelse om 50 meters byggebelte ble gjort gjeldende.

Arbeid i byen. At de som bodde i forstedene søkte sitt arbeide i byen, gikk klart fram av en undersøkelse som en komité nedsatt av Strindas fattigkommisjon hadde utført i forbindelse med kravet om bygrensas utvidles. Hva slags folk som bosatte seg utafor bygrensa gir også den samme komitéinnstillinga et bilde av: "Disse arbeiderkolonier omfatter heller ikke de relativt velstående arbeidere, men i alminnelighet de fattigste, som om enn noe fjernere fra arbeidsstedene i byen slår seg ned her hvor de på grunn av den lavere husleie kunne bo billigere."
Det var likevel ikke bare ærlige, men fattige arbeidsfolk som tydde til forstedene: "Det viser seg også at forskjellige uordner finner sted i disse distrikter… hvor utskuddet av byen befolkning i regelen har tilhold, hvor nemlig de av innvånerne som har vært straffet for tyveri slår seg ned". Og komitéen bemerker videre at "en del løse kvinner oppholder seg i disse distrikter, men ofte utenfor byens politijuristiksjon, mens de driver sitt uvesen i byen".

Arbeiderbydel. Om forholdene på Lademoen ble slik som det er beskrevet her vet vi ikke. Sikkert er det likevel at stedet allerede fra starten av ble en rein arbeiderbydel, noe folketellinga fra 1875 vitner om. Som beboere finner vi representanter for flere av datidas typiske arbeiderklasseyrker, som bl. a. jernbanearbeidere, sjauere, tømmermenn, snekkere, murere, fyrstikkarbeidere og flere sjøfolk. Mange av disse bygde og bodde i sine egne hus. Trondheims formannsskap hadde også nedsatt et komité for å forberede den omtalte byutvidelsen. De uttaler at: "da det er en bekjent sak at ingen disposisjon av jord er i den grad lønnsom som bortfesting av byggetomter, vil tingenes egen makt snart føre til en arbeiderutflytting fra Trondheim." Og de skulle få rett. I 1877 var all jordbruksgrunn på Lademoen bygslet bort og tomtene bebygd. Gateløpene ble hovedsakelig bestemt av utstrektninga på de opprinnelige grunnstykker. Delvis ble det bygd helt ut i gatelinja, men i Biskop Darres gate er husene på den ene sida av gata forsynt med fine forhager. De fleste av husene ble bygd som en slags leiegårder i to etasjer, men vi finner også innslag av en- og tre-etasjes hus. Dette varierte bebyggelsesmønsteret må ha gjort sitt til å skape et trivelig og særegent boligområde allerede fra starten av.

Seks borgere stod bak. De første husene i området ble reist oppe i General von Kroghs gate. Det var 7 arbeiderboliger som var finansiert av "Selskabet til Arbeiderboligers Anskaffelse". Bak dette selskapet stod 6 av byens ledende borgere som i 1872 hadde innbudt til aksjetegning i selskapet hvis formål var å skaffe arbeidere hus. Aksjehaverne ble lovet et rimelig utbytte for sin investering, og i september 1873 sto arbeiderboligene innflyttingsklare. De var alle identiske: To-etasjes panelkledde tømmerhus med kjeller og loft, og med én leilighet i hver etasje på to rom og kjøkken. Med en grunnflate på 30 kvadratmeter er det i dag rimelig å forestille seg at det bodde én familie i hver etasje. At det ikke var tilfelle forteller folketellinga i 1875 oss. I Arbeiderbolig nr. 4 bodde det da 4 familier med til sammen 23 personer. Men selv om leilighetene var overbefolkede, var det jo likevel en viss landlig idyll her. Til arbeiderboligene hørte også små jordstykker der beboerne dyrket grønnsaker. I dag står bare en av disse arbeiderboligene tilbake, General Kroghsgate 7, om enn i ombygget form.
De 6 Trondheimsborgeres filantropiske initiativ i 1872 kan sees som innledningen til vår tids sosiale boligbygging. Det går således ei linje fra de små trehusene på Lademoen til våre dagers rekkehus på Kolstad og Kattem.

Brukte bygningsdeler. Alle de andre husene i området ble bygd av private byggherrer; det var arbeidsfolk som bygde og bodde i eget hus. Byggemåten varierte meget. Enkelte kan kanskje ha hatt hjelp av tømmermenn til å lafte opp ei solid tømmerkasse. Andre igjen har tilsynelatende bygd husene selv av de for hånden værende byggematerialer. Vi finner flere eksempler på at brukte bygningsdeler, som f. eks, vinduer, ra hus i Midtbyen, er blitt benyttet på Lademoen. Det er videre rimelig å anta at flere hus kan ha blitt flyttet fra landet og inn hit. Men selv om konstruksjonsmåten i husene kunne variere, ble området likevel noenlunde enhetlig fordi alle husene ble panelt utvendig. Etter at området ble utbygd er det gang på gang, helt opp til våre dager, blitt hevdet at husenes byggetekniske kvalitet i utgangspunktet var så elendig at området med fordel kunne jevnes med jorda. Det faktum at husene nå har stått i over 100 år vitner om at disse påstandene ikke kan være særlig holdbare. Jeg har her i korte trekk skissert Lademoens bakgrunnshistorie. Jeg håper at leseren gjennom dette har fått et inntrykk av Lademoen som en bvesentlig del av Trondheims gamle arbeiderkultur. Det er på denne måten ikke bare bygningshistoriske verdier og miljømessige kvaliteter som gjør "Svart-La'-mo'n" til et verdeverdig område på linje med Ilsvikøra.
Knut Einar Larsen arkitekt MNAL og amanuensis ved Institutt for arkitekturhistorie ved NTH

Arbeider-Avisa, lørdag 11. desember 1982:

1920-årenes Lademoen
Når man var en guttunge på ca. 10 år i tiden omkring 1920, sitter man nå 60 år senere og minnes mangt fra denne tiden. Sett i relasjon til livsmønsteret nå synes det som denne tiden ligger så uendelig langt tilbake. Det man opplevde var kretset om om hjemmet, skolen og gaten. Hjemmet var far og mor. Ikke alle hadde begge i live, - mange søsken, og som regel i en liten to-roms leilighet, ofte felles entré med naboen. Treetasjers murgårder bygget i firkant med et gårdsrom i midten, dette igjen oppdelt i fire, med høye solide plankegjerder og gjerne med litt piggtråd på toppen. Dette var vel for å hindre snarveger til de andre gårdsplassene. Det forekom at de respektive familier i én leiegård skjelet til en annen, for naturligvis var våre barn mindre uregjerlige enn de i nabogården. I hver gård bodde som regel 12-15 familier.
I midten av gårdsplassen var en såkalt åpen kloakkum hvor alt skyllevannet fra alle leilighetene møttes og siltes av slik at de faste partiklene ble liggende igjen. Av og til kom hestekjørtøyer med kassevogn og tømte kloakkummen for rusk og rask. Mens dette foregikk var stanken uutholdelig og vinduene i leilighetene smeltes igjen som på kommando. Det var som regel kjøkkenvinduer mot gårdssiden. Før vinduet ble lukket kunne det rekke å få frem et par ukvemsord ned til utøverne, som var i sitt lovlige arbeid. Noen ønskejobb hadde disse neppe. Vi unger fulgte interessert med, men stanken kunne også for oss bli for stram så vi trakk ut på gaten. Gaten var vår lekeplass og arbeidsfelt. Trafikken var liten, noen hestekjøretøyer, bl. a. daglig fra Dampbageri til kolonialhandleren på hjørnet og til melkebutikken. Når disse doningene kjørte kunne det bli igjen noe hestelort, det hørte med til bildet og affiserte oss ikke. Noe av etterladenskapene ble hentet på støvbrett av kvinner som stelte godt med potteplantene sine, Geranium, Blodsdråpe, Trøffel og lign. På vegne av våre mødre fant vi en slik ekspedisjon ute i gaten noe forsmedelig.

Støy. I de relativt trange gårdsrommene ble det lett en del støy når unger lekte og vi ble ofte husjet ut av husverten eller andre i leiegården. Husverten sto det respekt av. Han hadde all makt. Husleien kr. 25.- til 30.- måtte betales punktlig, hvis ikke sto trusel om utkastelse. For mange var det vanskelig å skrape dette sammen. All annen nødtørft måtte vike, hva enten det var mat, brensel eller klær. Også vi barn følte dette trykket. Derved kunne oppstå både noe agg, frykt og respekt. Dypere i problemet nådde ikke vi barn. Spennende var det dog for oss unger når vi hørte om en familie i nabolaget som skulle kastes ut og hadde alle sine eiendeler, møbler og lignende i portrommet. Mannen sjøl var ikke blid på oss nysgjerrige unger som forstyrret ham der han lå høyt oppe på en madrass og skulle ha en lur, med vekkerklokken bved siden av. Kanskje skulle han på arbeidsskift, men slikt hadde vi ikke tanke for.
Til tross for visse uenigheter familier imellom var det stor samkjensle når nøden banket på hos noen, det være seg ved dødsfall, sykdom eller andre alvorlige problemer. Om man ikke hadde penger å hjelpe til med, var det mange foreteelser. Ved begravelser ble det lagt granbar fra porten og fram til fortauskanten. Vi unger i gaten fulgte spent med, men holdt oss i ærbødig avstand fra granbaret. En viss høytidelig ærbødighet for det som foregikk. Dette foregikk nokså ofte, da folk den gang døde i hjemmet. Av andre transporter vi merket oss var en gul kassevogn påmalt "Smitte". Etter tyfus - eller difteritilfeller ble husstandens sengetøy hentet for desinfisering. Også da holdt vi oss noe på avstand, uvisst av hvilken grunn, kanskje på beskjed hjemmefra.

Spanskesyken. I spanskesykens dager (1918/1919) var foregående hendelser ofte tilfelle. Når døden tok sine offer og bårene av seks sortkledde menn ble båret ut av kapellet stemte Lademoens kirke i med sine klemt. En siste hilsen på menighetens vegne.
90
Kirkeklokkene var også ellers med i vår hverdag, idet de ringte klokken 9 om kvelden og da skulle vi vanligvis forlate gaten og holde oss innendørs. Gaten var i det store og hele vår tomleplass. Der ble det hoppet taug, paradis, hoppet bukk og sparket fotball. Ballen var oftest ikke rare greier, men vi trivdes slik vi hadde det.
Brann Bergen var også den gang populær klubb, og da vår gutteklubb skulle ha et navn, pyntet vi litt på navnet og valgte Brandy. Da vi noe senere troppet opp hos Dagsposten og ville få inn i avisen et særdeles gunstig resultat (11-0) ble vi anmodet om å skifte navn. Noen sprogmektige var det ikke blant oss. Vi ble litt tafatte etter denne orientering og gleden over kampresultatet bleknet noe. Vi skiftet navn til Sport. Denne levde ikke lenge, fordi kassen ca. kr 9.- ble underslått av en kasserer som hadde det litt trangt, og klubben ble oppløst da det ikke var mulig å reise ny driftskapital.

Snøfestning. Også om vinteren var gaten en herlig tomleplass. I kram snø ble det laget snøfestninger og laget opp et forråd av snøballer så harde som mulig. Fra tid til annen ble en motsatt borg erobret og revet ned. Vi tok ikke dette så alvorlig, for her var jo byggemateriale nok. Når en snøball kunne ta en feil retning og single inn et vindu var begge snøborgenes mannskaper forduftet på et øyeblikk.
Når fortau og hestegater var iset var det sesong for skøyter.. Det var hornskøyter festet med remmer og også komplettert med hyssing. Ble dette ikke stramt nok, kunne vedskier trykkes imellom. Godt for foten inne skoen var det neppe. Man ble da hjulpet i et knipetak og ingen kritiserte deg for det.
Ski var det heller lite av. Enkle kjelker og prammer var fine greier. Eller man gikk på jern, et ca. 60 cm. Firkantjern som var bøyd opp på den ene enden og formet til en ring. Her festet man et taug og mens man holdt i dette sparket man fra med den andre foten og man kunne få opp en ganske god fart. Konkurranser var det også. Enkelte hadde råd til to jern, da kunne man stå på med begge føtter, i undabakke i alle fall.

Det hendte at man måtte gå ærender for foreldrene. Forretningsstanden besto av kolonialhandleren på hjørnet, melkebutikken (4 trinn opp) og fiskehandleren. Den øvrige forretningsstand var noe fjernt langt nede i byen og var nærmest ukjent for oss. Fiskeutsalget fikk en del av vår oppmerksomhet. Det var litt liv der. Det var montert for stadig rennende vann i vinduene på grunn av flueplagen. Denne ble nok dessverre ikke helt eliminert ved dette arrangementet.
Melkebutikken var det alltid stas å gå til, for der solgte man også brød, og det duftet så godt. I hyllene lå boller, kringler, tebrød og diverse kjeks og i halvåpne skuffer sprø kavring. Dette ble oftest bare til øyenslyst. En dag kom en fargerikt kledd sigøynerinne inn, hun hadde også med seg to unger som hang om henne. Hastig brøytet hun seg frem til disken mellom de øvrige husmødre, plantet en pekefinger tvers gjennom et Florabrød, som lå på disken og sa: Kan jeg få dette? Det fikk hun naturligvis, riktignok uinnpakket, og ble husjet ut både av betjening og kunder. Tenk Florabrød! Noe så godt! Selv måtte en rusle tilbake forsiktig ned de fire trinnene med sin 3/4 liter nysiltmelk, en liten skummet melk, og til helgene kanskje en halvpell fløte. I fløtekummen i utsalget var det ofte en gul snerke, man kokte fløten for at den ikke skulle surne. Fløten var jo så kostbar.
Til kolonialhandleren gikk oftest mor, da det til tider kanskje sto for mye på konto og som hadde stått der noe for lenge uten avdrag. Så ble det litt parlamentering bare så vidt hørlig, av hensyn til andre kunder med åpne ører.

Middag på skolen. Middagsservering på skolen var det en tid for dem som trengte det. Av og til duftet det herlig kjøttsuppe i trappeoppgangene. Storstreiken i 1921 merket mange av oss på flere måter. Vi merket en dyster stemning blant de voksne.
Middagsmåltidet var da ofte til ikke å bli mett av. Kokte poteter og noen få tynne skiver spekepølse. Det var saltmaten, og havresuppe til. Det gikk rykter om at det var en streikebryter i nabolaget. Det samlet seg en kveld flere hundre mennesker i en liten sidegate og det ble ropt truende ord opp mot vinduer i 3. etasje. Fra et eller annet sted i mengden ble det kastet en stein og det singlet i glass. Det kom omsider et par ridende politi og folkemengden løstes opp etter hvert. Man hadde fått sagt fra hva man mente om situasjonen.
Det var trangt både bomessig og økonomisk i mange hjem. Skikkelig skotøy var mangelvare. I mange familier fikk man til tider gå i skift på skolen fordi man ikke hadde brukbare sko til alle. Om sommeren var det fint å gå barbent. Ellers hadde mange hjemmesydde labber av tøy. I tørrvær var de varme og gode, men naturligvis ubrukelig i sølevær.

Artilleriet kjæm! Stor interesse vakte det blant oss når de militære var undervegs fra ekserserplassene. Da gikk meldingen: artilleriet kjæm, og vi tok oppstilling på fortauet i gaten ved Lademoen kirke. Og der kom det et for våre øyne endeløst tog av hestekjøretøyer, delvis med kanoner og annet feldtutstyr, noen ridende, og så fotfolket nedlesset av tunge ryggsekker. De var trette og syntes å slepe seg fram etter et tapt slag. Opptoget laget en herlig larm med alle de jernbeslåtte vogner, vrinskende hester og klaprende hesteføtter. Det var guttens første møte med det militære.
Tiltrekkende? Neppe, heller litt fryktsom respekt.
Det hendte mer i gaten. På lørdager var det ofte "brur i kjerka". En flott vogn med pyntet hest og kusk, lykter på begge sider av vognen og inni brudepar i sin beste stas. Var det ikke en rød løper foran kirkedøren også? Jeg synes å huske det. Det var alltid spenning ved slike hendelser og man anet en opphøyet verden ut over hverdagens alminnelighet.
Og hverdagen kunne være en annen. Vi gikk med en sinkbøtte helt frem til Verftstomten hvor kommunen hadde en kullhandel. Der fikk vi kull mot å levere et gult rasjoneringskort og en nesten full bøtte var litt av en byrde. Vi tok da trikken hjemover. Det kostet ti øre, men det fikk ikke hjelpe, det lot seg ikke gjøre på annen måte. Av og til kunne mor bemerke at det var bare "rådda" i bøtta og dermed liten brennverdi.
Så til slutt: Lovise. Med visse mellomrom kom hun hastig inn på kjøkkenet og slengte seg ned på nærmeste stol ved døren og alltid med samme setning: Æ e tørst, æ e så kaffetørst! Kaffe ble det og en liten prat. Sannsynligvis hadde hun en fast runde i nabolaget. Hun virket snill og kanskje litt småpussig. Det er visst ikke bra å være noe enfoldig og snill. Hvor gammel var hun? Vi tenkte ikke på det. I dag kan jeg anslå alderen til ca. 30 år. Mor tente på gasskomfyren og lunket på kjelen og hadde en liten prat med henne ved kjøkkenbordet. Lovise satt aldri lenge. Hun ville ikke være til bry. Hun takket og neide seg ut gjennom døren med et takknemlig smil. Til neste faste post i hennes hverdag. -marius

-----

Tilbake til innholdsfortegnelse

Slektshistorie oppsporet og nedtegnet av Karin Westgård Saltveit