Odd ble født på Bjørånes i Stor-Elvdal 25. juli 1914.

I mai 1935 reiste han fra Stor-Elvdal og til Asker for å jobbe på gartneri og et gårdsbruk der. Da hadde han ikke vært i det militære enda. Han avtjente verneplikten sin på Helgelandsmoen i Hole kommune, Ringerike i 1937.

I februar 1939 fikk han mobiliseringsvarsel om møtested ved sitt gamle regiment I.R.G. Om ettermiddagen 9. april 1940 kontaktet han gamle militærkamerater, - èn av disse hadde bil. Sollihøgda var "sperret" så de kjørte over Vikersund for å komme fram. Men nordenfor Vikersund var det også en slags "sperring", så de overnattet der. Dagen etter, 10. april, fikk de melding om at Hønefoss var bombet - og kameratene returnerte til Asker. Men Odd var nysgjerrig, forteller han selv, og ville gjerne se en bombet by. Han haiket med en buss full av mobiliseringsmannskaper fra Drammen, og kom til Hønefoss midt på dagen. Der sto oberst Mork på byens torg og anviste mannskapene til de forskjellige mobiliseringsplassene. Odd ble sendt til en skole i Haugsbygda, fikk utlevert uniform og utstyr, og ble plassert som MG.skytter i kaptein G. Takle`s støttekompani.

Etter en del fram- og tilbakerykking ble de liggende på Mo gård på Jevnaker - like ved Hadeland Glassverk. De skulle ligge ute, men Odd og en kamerat gikk i stallen for der var det varmere. Om morgenen gikk de inn i fjøset der budeia holdt på å melke. Det var ca. 50 kuer som skulle melkes. Odd og kameraten tok en øse og drakk melk, men da fikk de streng beskjed: «Nei, rør ikke melka - for den skal grisene ha!!» Odd forteller at dette var en historie som de har ledd mye av senere – og syntes det var bra at de ikke ble møtt med samme innstilling andre steder.

Ca. kl. 6.00 - 6.30 om morgenen 16. april ble han beordret til en ferdig utbygd MG.stilling ovenfor Klekken - sammen med en MG.toer og andre fra eget troppslag. Noe før kl. 8.00 kom en tysk oppklaringspatrulje fra Hønefoss kjørende langs veien. Dette var et kjøretøy - antagelig sivilt rekvirert bil - med påmontert mitraljøse. Fenrik Heimsjø beordret ildgiving og Odd - stående på kne - avfyrte 1,5 magasin. Da hadde fienden fått manøvrert seg i stilling og maskingeværet ble avfyrt. Men han mener at han selv avfyrte maskingeværet ved siden av folk fordi han nølte med å ta andres liv. De norske soldatene hadde ikke hjelmer.

Det antas at han ble skutt ved Øvre Berg i Haugsbygda.

I ettertid har han fått klarlagt at han sannsynligvis ble erklært død og etterlatt på stedet av egne styrker - under retretten mot Jevnaker. Det var høyst sannsynlig tysk sanitet som fikk han omplassert til det katolske sykehuset på Hønefoss dagen etter - 17. april. ( Sykehuset er nedlagt, men bygningen står fremdeles og ligger i Vesterngata 5 i Hønefoss ). Han har en svak erindring om et åpent lasteplan og mørk stjernehimmel over og at han ba om å få en sigarett. Han husker også en mannsstemme som sa: "la ham bare få det, - han er snart død allikevel". Han lå på sykehuset i Hønefoss i noen dager før han ble overført til Rikshospitalet. 10 - 12 dager etter at han kom til Rikshospitalet kom han til bevissthet.

Odd ble skutt i hodet - kulen "pløyde" skallen og han ble delvis lammet i hele høyre side. Han hadde selv en kommentar rundt skuddskaden: "Jeg var èn cm for høy".

Han ble på Rikshospitalet i litt over 4 år – fram til juni måned i 1944. I løpet av tiden på sykehuset så klarte han å trene opp benet slik at han kunne gå, men foten fikk han ikke helt kontroll på. Senere så lagde han seg en "stropp" som ble festet under kneet med en forbindelse ned til skoen slik at ikke foten skulle bli et "snublemoment".

Han fikk Krigsdeltakermedaljen – NÅR vet jeg ikke, men jeg antar sist på 1940-tallet / begynnelsen av 1950-tallet. Han fikk enda en senere.

21. april 1954 var han èn av tre som startet Krigsivalideforbundet. De hadde bl.a. som mål å få bedre ytelser fra det offentlige - herunder målet om skattefri krigspensjon og bedre muligheter for omskolering for krigsdeltagerne. For dette fikk han Kongens Fortjenestemedalje i gull i 1984. Den fikk han overlevert på Krigsinvalidesenteret i Munkedamsveien. I etterkant fikk de audiens hos Kongen for å takke for medaljene.

Han fikk medaljen utlevert samtidig som kameraten Harry Lilleåsen – han var også èn av de som stiftet Krigsinvalideforbundet.

21. april 1990 ble det arrangert et minnemøte for krigshandlingene i Haugsbygda 16. april 1940 – minnemøtet ble arrangert i Gamle Hønefoss kino. Odd ble invitert som æresgjest. Ringerikes Blad fikk ordnet det slik at han fikk møte Åse Ruud Larsen som arbeidet på Det katolske sykehuset under de hektiske krigsdagene. Hun husket Odd godt – hun var nyutdannet, 19 år gammel sykepleier – og skaden hans gikk inn på henne. Hun tenkte at han aldri ville kunne overleve den hodeskaden han hadde fått. Odd sendte henne en stor blomsterbukett i etterkant av møtet.

Etter dette minnemøtet ble Odd invitert tilbake til Hønefoss og Haugsbygda – noen hadde klart å finne fram til han som lå ved siden av Odd under skuddvekslingen. Odd gledet seg til dette møtet – og kjøpte seg en ny jakke som han ville ha på ved møtet. Men – dessverre – Odd døde 14 dager etter minnemøtet i Hønefoss så han rakk aldri å treffe igjen denne soldaterkameraten.

Medaljene til Odd:

	Infanterimerket
	Krigsdeltakermedaljen
Kongens fortjenestemedalje i gull 2. stk. Krigsdeltakermedaljer Det militære skarpskyttermerket
Krigsdeltagerforbundet var en norsk forening som ivaretok interessene til militære deltakere i andre verdenskrig. Forbundet ble stiftet 5. mai 1947. Medlemskapet i Krigsdeltagerforbundet var basert på tjenestegjørende i felttoget i Norge i 1940, samt de som hadde tjenestegjort i de norske styrkene i utlandet under verdenskrigen. Omkring 2 000 krigsdeltagere gikk med i forbundet ved starten. Krigsdeltagerforbundet var medlem av World Veterans Federation. Etter initiativ fra Krigsdeltagerforbundet, ble en egen forening for krigsinvalider, Krigsinvalideforbundet, etablert i april 1954. I 2006 ble det bestemt å legge ned Krigsdeltagerforbundet.

Kilder:
Bl. a. Odd`s egne historier
Vårt Land fra 9. mai 1970
«Krigen på Ringerike» av Jan Helge Østlund

-----

Tilbake til innholdsfortegnelse

Slektshistorie oppsporet og nedtegnet av Karin Westgård Saltveit